Det vanskelige valget (Christine Karijord del 3)

Publisert den Mar 09, 2018, oppdatert den Mar 09, 2018

Det vanskelige valget – og den tøffe tvilen.

Jeg satt plutselig uten hundegård etter Finnmarksløpet 2017. Jeg var sliten og ganske mett av trening, tilrettelegging og planlegging. Det var ikke så mye sol i hodet – enkelt og greit. Jeg kalte det for ”etterpårommet” da da sesongen var over, og det ble ikke bedre av å plutselig stå i alarmberedskap med hundeflokken. Mildt sagt var det en stressfull situasjon.

Først kom et slags sjokk. Som når en gaselle løper fra en løve. Jeg reagerte raskt og iverksatte midlertidige løsninger. Solgte hunder jeg hadde tenkt å selge, plasserte resten i kennelen til en kamerat. Så kom det mer langvarige stresset. Indre uro, manglende motivasjon, rastløshet, ubesluttsomhet og regelrett dårlig humør. For jeg ble hele tiden påminnet hva det koster, prisen jeg må betale for å leve slik jeg egentlig ønsker å leve – sammen med hundene mine.

Riktig valg. Det kjennes riktig å ha tatt valget om et avbrekk fra løp – men vi kommer tilbake. Sterkere enn noen gang. Det er målet.‍

For hva skjer med oss mennesker når vi plutselig må forholde oss til noe uforutsett? Når livet river oss opp med rota for et øyeblikk, når vi blir satt til å enten finne løsninger, eller i verste fall gi opp. Det enkleste alternativet, rent praktisk hadde vært å selge både utstyr, hunder og gjøre noe enkelt for en gangs skyld. Kanskje bruke pengene på å reise? Kanskje satse mer på karriere og jobb? For det er mye annet i livet – enn hunder og løp.

Lave skuldre. Det å senke skuldrene har vært godt. Likevel har jeg mye å henge fingrene i.‍

Selv kjente jeg at valgene fikk seg en runde i ringen. Jeg ble satt på prøve, og det var vanskelig å ta beslutninger som var mine - som jeg hadde eierskap til. Den berømte magefølelsen var ikke så enkel å lese. Og det kjentes sånn, at jeg virkelig fikk testet hvor sterkt jeg ønsker dette ”hundelivet”.

Drøm. Drømmen er å starte løp med Rexis valper. Og blir de like god som mammaen sin, har jeg litt av en gjeng å kjøre med – om et par år.‍

Veien har vært kronglete. Usikkerheten har vært et vågestykke å stå i. Det har tatt flere måneder for å komme fram til riktig løsning. Er det verdt strevet? Klarer jeg å starte opp en ny løpssesong? Er jeg villig til å ofre det som kreves for å få trent hundene? For det å jobbe med et hundespann må komme innenfra, for min del i alle fall. Det krever forsaking og innsats. Ikke engang jeg selv skjønner hvor mye engasjement jeg faktisk legger i lidenskapen. Før jeg snur meg og ser tilbake.

Midt oppi dette fikk jo lederhunden min Rexi tolv valper. Og det var en komplisert fødsel, hvor tre av dem døde. For hun er sju år og har aldri hatt valper før. Hun måtte få mitt hele og fulle fokus, og jeg holdt på å miste henne underveis. Jeg satt oppe dag og natt i flere døgn med en bitteliten tåteflaske med rå-geitemelk, matet småtasser i tur og orden. Gav Rexi vann gjennom en stor sprøyte og puttet små kjøttbiter i munnen hennes for å gi henne energi. Skulle det virkelig bli sånn at jeg ikke kunne beholde valpene? Et valpekull jeg la sjela mi i, og som vokste seg sterkere og sterkere for hver dag som gikk.

Valgene jeg har måttet ta har vært vanskelig. Og for en med hundekjøring i ryggmargen, har det tidvis vært stor sjelesmerte. Det å ikke gå inn i en ny løpssesong har nærmest vært et ikketema – en tanke jeg ikke har turt å tenke. For det å skulle hoppe av karusellen i fart har kjentes skremmende, og kanskje litt feigt. Jeg har jo hørt det at det er vanskelig å komme seg på igjen, at det er vanskelig å komme tilbake etter et avbrekk. At en ”pause” er det samme som å slutte. Og jeg har sett det selv, at det er tøft å starte med løpskjøring etter et tidsrom uten treningsplanlegging, og hårete mål som tilslutt ender på startstreken og gjerne i mål i Femundløpet og Finnmarksløpet. For det kan fort bli konvertabelt å stå på sidelinja.  

Valg. Noen ganger kommer det ting inn i livet vårt for at vi skal lære å gi slipp.‍

Etter en stund kjente jeg på overbelastning. Og jeg kan skrive under på at det å bygge hundegård nummer tre på under ett år var mindre motiverende og spennende enn nummer én sist sommer.  Jeg kjente gradvis at ektheten, den indre drivkraften for det jeg har åndet og levd for i flere år nå ble svakere og svakere. Og ikke mist at tiden ikke strakk til. Første august nærmet seg med raske skritt. Sigende kjente jeg at kravene til meg selv ble for store, samtidig som jeg kjente at jeg hadde et genuint ønske om å ta vare på de seks valpene jeg satt igjen med fra Rexi. Men hvordan skulle jeg klare det?

Glede. Det er godt å komme ut i hundegården, lære valpene å lære. Nå sitter de pent før mat. Ett steg på veien.‍

Jeg kom til et punkt hvor jeg ikke følte balanse. Jeg vingla og strevde fryktelig. Hva vil jeg? Hva er viktig for meg? Og til når jeg endelig hadde fått meg en ny plass å bo, og når hundegården med plass til ti hunder sto klar, så sto jeg ovenfor et dilemma. Hva skal jeg gjøre neste sesong? Jeg var redd for å gi slipp på tanken om Femundløpet, Finnmarksløpet, opparbeidede sponsoravtaler og ikke minst gi slipp på det jeg har sagt at jeg skal. Kjøre løp. Men hva er best for meg?

Restart. Å begynne på skrætsj med et valpekull blir noe helt nytt. Tiden framover blir spennende.‍

Å plutselig stå uten hundegård ble tilslutt to muligheter, slik jeg ser det nå. Enten hadde jeg valget om løpskjøring med åtte voksne knallgode hunder, hvor fire av dem var mine, eller en sesong med mine fire og de seks valpene til Rexi. Skulle jeg velge den siste reisen, måtte jeg forsake noen mål. På et vis.

Jeg kommer aldri til å glemme det. For jeg lå i sengen og fikk ikke sove. Magefølelsen slo til med full kraft. Jeg skjønte plutselig hva som ble riktig, og jeg turte å gi litt slipp. Jeg kjente bestemt at jeg skulle beholde Jack, Ura, Nicky, Kevin, Teddy og United. Jeg skulle beholde Zala, Rexi, Blake og Noxon. Og jeg skulle bruke tid på å bygge meg opp, bruke tid på å trene valpene. Og vet du – jeg fikk så mye energi i beslutningsprosessen at jeg nesten begynte å gråte. Jeg måtte stå opp, traske rundt og bare kjenne på meningen med livet. For det var så ekte, det var mitt valg. Og en avgjørelse jeg kjente sterkt eierskap til.

Verdiene forandrer seg i takt med det vi opplever. Nye utfordringer, ny kunnskap – alt underveis har vært viktige bidrag i beslutningsprosessen. Og jeg innser at det som har vært veldig viktig for meg i en fase av livet, er mindre viktig nå. Jeg kjenner bestemt at jeg har mindre motivasjon til å trene til løp – akkurat nå – enn årene før. Og dette er jeg bevisst på, og jeg har tatt konsekvensene av det. For det å forstå hva som er viktig for oss, og mindre viktig – kan forandre livet. Men jeg kommer tilbake. Jeg har ikke sluttet, eller hoppet av karusellen på ubestemt tid. Jeg skal bruke sesongen klokt. Jeg skal ta meg tid, for jeg har det ikke travelt. En venninne sa det så fint – Christine, dette er bærekraftig hundekjøring. Det handler om å forholde seg til situasjonen, finne løsninger uten å forringe mulighetene for kommende sesonger.

Prosessen med å finne en løsning for meg og hundene mine har vært viktig læring. Det er det jeg sitter igjen med nå. I tillegg til en fantastisk fin hundegård fylt opp med seks valper, fire voksne og en magefølelse i balanse. Jeg har satt meg mål om å trene opp småtassene mot Finnmarksløpet i 2019, bestilt en liten trollvogn for å kunne trene fire voksne hunder, og jeg skal reise på mitt første hundekjørerseminar en helg midt i høstoppkjøringen. Jeg skal bygge stein for stein og jeg har bestemt meg for å ta det rolig, eller roligere – i år. 

Det er en styrke å tørre å gi slipp, skifte perspektiv og vinkel. Det er godt å zoome ut og se hva som ble bra ved det som gikk dårlig. Jeg vet at jeg gjorde mitt beste, og selv om jeg vinglet underveis har drivkraften har vært å forholde meg til situasjonen på en så god måte som mulig. Og skape fremdrift i retning av løsninger. Og den ultimate kom til slutt – det kjennes nå som sola er tilbake i hodet.

‍Tørre. Å våge handler om mot. Livets skole er full av lysglimt og håp.

Tenkte på det her om dagen. Kanskje jeg skal skrive boken ”Hvordan bygge hundegård ABC”.