Har jeg egentlig sjans? (Christine Karijord del 6)

Publisert den Jun 06, 2018, oppdatert den Jun 06, 2018

Ute i hundegården står det ti flotte hunder. Unghundene er godt innkjørt, flere liker seg allerede veldig godt i led. Jeg vier enormt med tid og engasjement til dem, i grenseland mot galskap vil enkelte mene, men jeg liker det og har stor tro på at dette kan bli et veldig godt løpsspann. Men har vi egentlig sjans til å hevde oss i toppen i norsk langdistanse hundekjøring? Og er pallplassering egentlig målet i seg selv?

Vi trener i vind. Unghundene behøver å bli trygg på alt som kan oppstå under et løp. ‍

 I årets Femundløp fulgte jeg 400-kilometeren tett. Jeg sto på startstreken og intervjuet alle kjørerne før de skulle ut på sporet. Nervene var til å ta og føle på, og jeg kjente meg igjen i hver enkelt av dem, damer som menn – erfarne som rookies. For det suger i magen før start, det er mye nerver som skal holdes i sjakk før spannene kan slippes av gårde og man finner flyten ute i løypa. Husker jeg ble spurt om hvem som var favoritter, hvem som kunne stikke av med seieren.

 Umiddelbart ble jeg usikker, for det var så mange navn jeg ikke kjente på lista over kjørere. Raskt fikk jeg oppramset flere handlere som skulle kjøre konkurransehunder fra store og relativt proffe kenneler. Fabrikk-kjørere, som de ofte blir kalt i miljøet. Og like raskt fikk jeg tips om hvem som hadde de best trente og sannsynligvis raskeste hundene, nemlig de som senere i sesongen skulle konkurrere på Finnmarksløpets 1200-kilometer.

 Jeg minnes at jeg ble litt kritisk til hele konkurranseelementet, at det kjentes litt skjevt - for hvordan skal en liten kennel med marginalt av hunder, lite hjelp og få ressurser i det hele tatt klare å hevde seg blant de ti beste kjørerne, når grunnlaget og forutsetningene er så forskjellig? Husker jeg tippet to hundespann som favoritter, to hundekjørere jeg vet hver er, som har små kenneler og som jeg også vet har ambisjoner.

 - Det var litt av et press, svarte en av dem før start da jeg nevnte favorittstemplet høyt i mikrofonen. Hun endte på en solid åttendeplass, mens han andre faktisk tok vant. I mellom var det stort sett kjørere, veldig flinke hundekjørere, med spann fra større konkurransekenneler. Navn som før start ble oppramset som klare favoritter, skulle vise seg å klare seg bra i konkurransen.

 Så hvordan skal jeg kunne hevde meg i løp? Har vi med små kenneler og få hunder sjans til å nå opp i toppsjiktet år etter år, overgå de som virkelig satser stort med store hundegårder, et team av handlere og sponsorer? Vil jeg klare å trene godt nok ut i fra de forutsetningene jeg har? Og er det verdt det, å streve, egentlig mot alle odds?

‍United og Teddy, to sterke unghunder for framtiden

 Sist sesong hadde jeg ni hunder i trening. Åtte av dem kom i mål på Troms Quest, fem kom i mål på Femundløpet, mens sju klarte Finnmarksløpet inn til en ellevteplass, selv om topp-10 var målsetningen. Når jeg tenker tilbake, så var det ikke usannsynlig at vi kunne gjort det enda bedre, men vi plagdes veldig med løpetiden til Rexi og det etterhvert vanskelig å få hannhundene til å spise. Energien dalte, det ble lite søvn, men jeg føler vi klarte oss bra sammen til tross for utfordringene vi hadde. For jeg kjente hundene godt, vi hadde ladet opp til Finnmarksløpet sammen, og jeg tror det var nettopp derfor vi klarte å balansere på knivseggen.

 Så ett element i det å ha en liten, men konkurransedyktig kennel handler om all den tiden man får sammen med de få hundene man har.  Vi blir en liten enhet, eller flokk som kjenner hverandre veldig godt. Jeg ser det med en gang når ganglaget endres, jeg kjenner hver eneste klo på potene deres, humør er lett å lese og jeg har mulighet til tett individuell oppfølging. Faktisk så er jeg nødt til å gi hver enkelt hund det den behøver for å klare å være med, nettopp fordi jeg ikke har flere hunder å kjøre løp med enn de som står i hundegården min. Jeg er avhengig av dem, hver eneste en, for i det hele tatt å kunne stille til start.

United får lederhundtrening sammen med den mer erfarne Blake. ‍

 Så er det dette med selektering. Jeg får en dårlig følelse bare av å si ordet. For det knyttes ekstremt tette bånd til en liten hundeflokk. Jeg har vært en del av en litt større kennel, med i overkant av 30 hunder, og det var ikke like vanskelig å selge og selektere den gangen. Men etter sist sesong var jeg nødt til å ta noen grep. Flere av hundene mine ble veldig tynne på løp, hadde for lite pels i kulden og ikke minst veldig sårbare poter. Husker godt den siste vårturen med spannet før jeg skulle kjøre halve gjengen til ny, men flink eier som ikke skulle bruke hundene i løp, men til turer. Det var helt grusomt. Jeg følte meg som den største svikeren på jord. De som hadde gitt jernet for meg gjennom en hel sesong. Argumentet for meg selv var dyrevelferd. Skal jeg konkurrere og kjøre løp, så må også hundene være rustet til å tåle det jeg skal ta dem med på. Nok et element i en sårbar kennel.

 Så er det avl, og det er ikke til å stikke under en stol at det er vanskelig å avle fram valpekull hvert år for så å selektere unghunder når antallet jeg kan ha begrenses av kapasitet, plass i hundegården og ikke minst økonomi. Det er heller ikke enkelt å kjøpe inn gode hunder, for det koster og det er ikke alltid hundekjøp står til forventningene. Derfor tenkte jeg at jeg må være klok, ikke ta sjanser, men avle på det beste av det beste, for så å ta vare på dette ene valpekullet selv. For har man en liten kennel, tror jeg det er viktig å ha en homogen flokk med hunder som har relativt likt ganglag, fart og stamina. Det vil gi meg fordeler.

En gjeng med overskudd sammen med matmor. En flokk jeg kjenner, som stoler på meg  og som jeg ivaretar så godt jeg kan. Jeg tror det kan være nøkkelen til suksess for en liten kennel.‍

Jeg bestemte meg for å bruke tid på valpene mine, bygge de gradvis opp gjennom fornuftig trening. Jeg ønsker å trene opp hunder som kan vare i mange år, en avl som er født med et potensiale som matcher mine målsetninger. Tanken bak var at hundekjøring er langsiktig for meg, og at den eneste snarveien til et godt spann var å pare den beste ledertispa mi Rexi med en knallgod hannhund. En med masse pels, god appetitt og solide poter. Ikke ta sjanser. Ikke pare med den beste i egen kennel, eller naboens, men den beste hunden i en toppkennel.

Så er det oppfølgingen, treningsgrunnlaget og fôring. Detaljer, detaljer og atter detaljer. Skal jeg kunne hevde meg, så bør jeg være så god på detaljer som overhode mulig, tenker jeg. Tilrettelegge for behandling av skader, fôre med mat som virkelig fungerer optimalt, men som kanskje koster litt mer. Jeg må vite at de får i seg optimal næring og ikke minst må de ha lyst til å spise dette. Kanskje hadde ikke dette vært mulig med 50 -60 hunder i kennelen, å bruke et tørrfôr av ypperste kvalitet?

I tillegg må jeg må være obs på tenner, smårusk i kroppene til hver enkelt og jeg må ha et apparat rundt meg som kan hjelpe meg med dette «lille ekstra», som kanskje kan gi meg et fortrinn når vi skal ut i sporet for å konkurrere.

‍Blankere pels enn det Nixon har skal man lete lenge etter. Å ha lakseolje på tørrfôret fra Acana hver dag gjør en forskjell. Hundene får sterkere poter og ikke minst sterkere klør.

Derfor har jeg avtale med en osteopat, ikke minst en hundemassør og faktisk et helt dyresykehus i Bodø. Også de kjenner og kommer til å bli kjent med hver enkelt hund, kommer til å ha muligheten til å følge opp eventuelle skader og jeg vil ha muligheten til å være tidlig ute om noe skulle skje med en av hundene mine underveis i treningssesongen.

Så JA! Jeg tror og mener bestemt at vi kan nå toppen i norsk langdistanse hundekjøring. Hvis jeg skynder meg sakte, får trent godt nok og fordi jeg faktisk har noen sterke fortrinn, selv om vi er få. For det å kjenne hundene ut og inn gjennom å gjøre all treninga selv, det å ha muligheten til å gjøre det lille ekstra – det teller det også i den store sammenhengen.

Så er det ambisjonene da, er pallplassering eller en førsteplass i Finnmarksløpet det virkelig store målet i seg selv? Tja, men da som en bonus fordi vi gjorde det riktige underveis. Både med tanke på avl, hundefôr, trening, oppfølging og ikke minst den ekstremt nære relasjonen til hver enkelt hund. Andre har jo klart det før, så hvorfor skal ikke jeg klare det?

Det handler om hva man vil, hvilke ressurser man har og så får man legge lista deretter. Jeg trekker tilbake følelsen av urettferdighet i Femundløps-konkurransen. For uavhengig av plassering, det er noe helt eget å kjøre egne hunder man har avlet opp og trent selv. Og jeg er faktisk ekstremt heldig som har muligheten til å gjøre det – ha et helt eget spann som bare er mitt, tross alt! For er det ikke det de egentlig ønsker seg, «fabrikk-kjørerne» som starter læringsprosessene i kenneler som sannsynligvis er helt avhengig av hjelp til både trening, stell og hundeskitplukking.

Et hundespann i flytsonen som ligger i jevn fart over tid er en fantastisk opplevelse. ‍