Kjære Rexi (Christine Karijord del 1)

Publisert den Nov 17, 2017, oppdatert den Nov 17, 2017

Du var ekstremt god under årets Femundløp og ikke minst under årets Finnmarksløp Rexi. Du har blitt en sånn hund som jeg måler alle andre opp mot – en slags målestokk på humør, matlyst, drivkraft, innsatsvilje og mot. Du har lært meg så uendelig mye – og egentlig, når jeg tenker meg om så har jeg ikke ord på hvor ekstremt god du faktisk er kjære Rexi. Du er min klippe. Stødig som Dovrefjell.

Under årets Finnmarksløp støtte vi på en ganske heftig utfordring. Du hadde løpetid. Men vi sto han av, og når hannhundene ble for interessert i deg, gikk du alene i front. Krummet ryggen over vidda, så ikke bak, bare løftet på ørene når du fikk ros og oppmuntring. En gang måtte jeg gå fram å snakke med deg, spørre pent om du kunne gå nok en etappe der framme alene mot ingenting – bare hvitt. For det skal en sterk psyke til for å gjøre det i over så mange mil mot vind og uvær, fordi jeg jeg ber deg gjøre det.

Rexi i led.
Rexi i led.

Etterhvert hadde du veldig lyst å brette halen til siden, midt oppe på fjellet før vi kom oss ned til Skoganvarre. Tror vi hadde reist nærmere 40 mil sammen, når du begynte å teste grenser – eller bare rett og slett følge instinktet ditt. For du hadde tross alt løpetid. Fordømt at du fikk den akkurat under Finnmarksløpet Rexi, men vi sto han av – kom oss i mål uten tjuvparing. Og mens jeg sto på sleden så bestemte jeg meg for å ha et valpekull på deg.

Og det var ikke en helt enkel avgjørelse, for du er sju år gammel og hadde aldri hatt valper før. Og hannhunden jeg hadde valgt ut til deg – han var godt i gang på 100-mila. Hvordan skulle vi rekke det, for løpetiden den kan ikke settes på vent og du var klar som et egg i Alta når vi kom i mål etter 550 kilometer.

Jeg fikk plutselig høre at Petter Karlsson fra Sverige hadde brutt løpet sitt. Hundene var ikke i slag og hadde fått vonde mager. Det ville si at Hog, den utvalgte valpepappaen ville være tilgjengelig for avl allerede dagen etter vi kom oss i mål. Ville vi rekke det?

Jeg hadde det ikke godt inni meg Rexi når jeg satte deg igjen hos en venninne i Alta, helt alene uten flokken din. Det var med tårer i øynene at jeg lot deg bli igjen når jeg reiste til Bodø. Men jeg visste jo at det var det du egentlig hadde mest lyst til akkurat nå – å pare deg.

God og rund var du.
God og rund var du.

Jeg hentet deg i Sverige etter en uke. Du og Hog hadde “gjort det” tre ganger på turen fra Alta. Jeg ble optimistisk og håpet i beste fall at du fikk to –tre valper. For du er jo ikke ungdommen lengre. Men tiden gikk og du ble større og større. Faktisk så diger at magen stakk ut på hver side og du vagget når vi gikk tur. Rexi, du var diger og så tung!

17.mai var dagen jeg hadde regnet ut at du skulle føde. Og da kom de, på selveste nasjonaldagen, som perler på en snor – ti valper! Jeg trodde ikke mine egne øyne, og det sluttet jo aldri å poppe ut små skapninger. Ura kom først, de etter har jeg ikke oversikt over. Tror du brukte nærmere tolv timer på følelsen, og du var ganske forvirra. Skjønte ikke helt hvor du skulle gjøre av alle sammen. Vasket mens det uten forvarsel kom enda en til.

               

Tenk at hun skulle få 12 valper.
Tenk at hun skulle få 12 valper.

Så måtte jeg reise ifra deg et par dager for å jobbe. Du virket å være i grei form, vasket de små som pattet iherdig. Foruten en. En liten tispe som virket slapp og uten livslyst noen timer etter at hun ble født, ville ikke spise, virket kaldere enn de andre. Verken jeg eller du visste hva vi skulle gjøre. Jeg la henne inntil deg og nært melka di, men hun bare sovnet inn. Og jeg stusset allerede da på at du hadde små patter. Men det kom jo melk ut?

 Jeg fikk rapport om at alt var okei med deg og valpene. Stolte på det og gledet meg til å se dere igjen. Det som møtte meg er ubeskrivelig. Tror man må kjenne deg ekstremt godt for å tolke det blikket som møtte meg nedi valpekassa. For du er utholdende. Men jeg så umiddelbart at du ikke var i slag, at noe var galt. Du hadde det vondt Rexi, du hadde det fryktelig vondt. Og når jeg skulle ta deg ut for å tisse og la deg strekke på deg, så ramla du. Du knakk sammen i ren utmattelse. Da begynte jeg å gråte. Løftet deg opp, mens det rant blod fra baken din.

Det blikket.
Det blikket.‍

Jeg tok temperaturen, oppdaget feber og ringte straks veterinæren. Mens vi ventet, matet jeg deg fra handen jevnlig. Noen pellets i slengen og du fikk vann fra en stor sprøyte som jeg la på tunga si. Du slikket i deg vann og jeg hadde sånn høvelig kontroll på væskeinntak og at du fikk i deg næring. Livsviktig næring. Det var noen lange minutter og timer. Valpene pattet det de klarte. Vi var et team igjen- bare på en helt annen måte. Likevel var det ingen tvil om at du stolte på meg, for vi har vært igjennom noen stormer før. Vi har gått i motvind, opp bratte fjell og vi har reist langt sammen før vi har nådd mål. Og det gjør noe med en relasjon.

 Plutselig kom det ut en valp. Død liten guttevalp. Du ville umiddelbart ut og lufte deg, og du virket endelig piggere. Elleve valper, tenkte jeg. Det blir sikkert bedre nå. Skulle jo tro det. 

 Det varte bare en liten stund. Plutselig kom blikket tilbake. Du kikket lidende på meg som om du ville fortelle noe. Jeg klemte forsiktig på magen din og kjente at det var noe der inne. Men du hadde ikke overskudd til å presse. Du hadde nok med å vaske de ni som iherdig pattet og presset de små labbene sine mot jurene dine for å få mat. Heldigvis kom veterinæren, gav deg oxytocin, et riestimulerende middel. Ikke lange tiden etterpå kom valp nummer elleve! Død den også, en liten mørkebrun hannhund med hvite labber.

Jeg skjønte etterhvert at du sleit med å slippe ned melka di. At jeg måtte gjøre noe drastisk for å holde liv i valpene som strevde fryktelig for å få mat. De sov ikke i intervaller slik de skal etter et måltid. De jobbet kontinuerlig mot alle odds. For det var nesten tomt.

 

-Hei, det er Christine Karijord, hundekjører med et stort valpekull uten nok mat som ringer. Har dere rå geitemelk? Det er krise.

 -Ja, bare kom og hent.

 

De følgende dagene var det nattevåk. Mating fra en bitteliten flaske, oppvarming til lunk. Valpene lærte raskt at også jeg hadde noe livsviktig å gi dem. Vi fikk nærkontakt allerede før de både kunne se og høre. Jeg opplevde at de raskt kjente igjen lukten fra hendene mine, at det betydde melk, næring og liv.

En som leter etter mat.
En som leter etter mat.

Rexi, du bare så på meg når jeg løftet ut de små fra valpekassen. Ikke noe stress, bare aksept og forståelse om et samarbeid. Gud for en hund du er. Blir nesten fristet til å tilegne deg menneskelige trekk og egenskaper noen ganger. For det er noe helt spesielt med deg. Jeg tror du hadde en veldig god valpetid, du er tryggheten selv. 

 

                                                                                                                Valper som drikker melk.

Det føltes som en stor seier da du etter noen dager fikk skikkelig jur. Når melka di presset på og du spiste som en hai. Jeg smilte når jeg måtte passe fingrene mine, og når du drakk flere liter vann om dagen. Det føltes som om vi vant et helt løp og kjørte oss til gullplassering når jeg veide valpene og så at de la på seg akkurat så mye som de skulle. Når det sluttet å blø fra baken din og når du logret iherdig med halen igjen når du så meg. Når jeg kunne pakke vekk den lille flaska og la resten av geitemelka ligge i fryseren. Og vet du Rexi – nå er vi enda nærmere hverandre du og jeg. Jeg er så uendelig takknemlig for valpene du gav meg og for deg.

 Hilsen Christine