Livsviktig tid (Christine Karijord del 2)

Publisert den Nov 17, 2017, oppdatert den Nov 17, 2017

 Det piper i valpekassen. De ni småtassene har flyttet ut, er fire uker gamle og veldig nysgjerrig. Sosialiseringen er allerede godt i gang og de søker til meg så fort de hører ”godstemmen”.

 -Hei, hei – er dere der. Hei, hei. Kom, kom. Sååå fiiiine dere er.

Nysgjerrig gjeng.

Ni lubne små pelskropper klatrer opp på fanget mitt. Jeg bøyer hodet og lar ansiktet mitt møte små snuter, lukker øynene og lar de snuse. Jeg er den snille store kjempen med to hender og to føtter, hun som kommer med mat og hun som stryker lett over pelsen, kiler på magene og klør bak ørene. For det er denne rollen jeg ønsker å ha nå i starten mens småtassene oppdager verden med alt den har å by på. Jeg skal være en trygg havn, for trygg tilknytning forebygger mye problematferd – akkurat som hos barn flest.

Det handler om å lære valpene normene som får flokken til å bli en harmonisk enhet, basert på mine verdier som valpeeier.  Dette med grunnlag i mine erfaringer, som skal gi hver enkelt hund ferdigheter og gradvis nok kunnskap til å mestre det jeg ønsker å ta dem med på senere i livet. For det er tøft å konkurrere i løp, det krever sin hund og det krever sin hundekjører i et samspill og gjennom tillit som jeg mener blir sterkest over tid – og kanskje helt spesielt sterkt når man har hundene fra de er små.

Valpene bades jevnlig og klør klippes. Godt å få varme fra ”valpe-bror”Gustav (9).

Plutselig ser jeg ei lita lys ei som gjemmer seg, tør ikke helt det samme som de andre akkurat i dag. Og det er da det slår meg. Ja de er søsken, men søsken utvikler seg så klart forskjellig. Noen raskere, andre treigere. De modnes i rykk og napp, men jeg ble oppmerksom. Ville det være slik i morgen også? For selv om valpetiden føles langtekkelig til tider når de begynner å teste grenser, skjer det ting fra dag til dag – fra uke til uke. Også sammenlignbart med barn, bare i ”fast forward”. Og når slikt skjer tror jeg det er viktig å gi den lille sjenerte valpen litt ekstra tid. La den finne ut av det selv, ikke press fram atferd før valpen er klar. Og vet du – to dager senere var lille Ura på plass i fanget mitt, og hun var liksom ekstra glad. Som om det var en åpenbaring at ikke jeg var skummel, men faktisk godheten selv.

Lille Ura ville ikke ut av hundehuset. Et par dager senere var hun på ”sosialt nivå” med resten av flokken igjen.‍

Det å sosialisere småvalper, gjøre alt ”riktig” og i rett tempo er ikke enkelt. Jeg har gjennom årenes løp hatt mange kull og gjort mange feiltrinn. Ikke bevisst, men ubevisste idiotiske ting jeg har måttet betale for senere. Som å gi dem for ansvar alt for tidlig eller aktivisere alt for mye, slik at det egentlig opplevdes som stress når alt kom til alt. Ingen av valpene har blitt aggressive eller usosiale, men jeg har sett forskjeller basert på forskjellig tilnærming i ulike stadier under sosialiseringen. Og kanskje har vel ikke alt vært like gjennomtenkt heller. For det krever oppmerksomhet og kontinuitet å følge opp valper. Man skal henge med i svingene mens de bygger selvtillit, vokser sosialt og emosjonelt.

Teddy og Ura – to veldig forskjellige valper, likevel samme avl og samme sosialisering. Jeg mener det er viktig å oppdage personlighetene ettersom de dukker opp.‍

Som små barn, jeg sammenligner igjen, så skal de små firbente bekreftes, oppleve menneskelig tilgjengelighet og de skal lære at det er godt å slappe av i trygge omgivelser. Selv når det er aktivitet rundt dem. Jeg er forsiktig og driver ikke med grensesetting i denne alderen, fra fire til seks uker – så lar jeg valpemamma gjøre den delen av jobben. Tar de heller forsiktig bort fra en situasjon hvor de gjør noe jeg ikke ønsker – som å bite på skoen eller i genseren. ”nei” sparer jeg til senere.

Litt ustødig enda, men helt greit å sitte på rumpa og observere litt.‍

Rexi, valpemammaen, er veldig rolig. Jeg legger merke til en overbærenhet jeg ikke har sett hos andre tisper før. Det er lite straff, men mye språk. Hun gjesper, snur seg vekk. Som om oppdragelsesstrategien er å dempe barna heller enn å irettesette. Og hun lar valpene klatre, patte så det griner etter og er i full sving så fort de har gjort i fra seg. Godt vi menneskemødre kan kjøpe bleier på butikken. Og ikke minst godt at det ikke kommer så mange i slengen. For det er litt av en jobb hun gjør, i fult alvor og med stor ansvarsfølelse – instinkt eller ei. Og jeg mener bestemt at denne atferden fra mor preger valpene annerledes enn når valpemor er småhissig og kanskje litt småbrutal enkelte ganger. Trodde før at dette var viktig – at valpemor satte klare grenser med bulder og brak. Men tydeligvis ikke, slik jeg ser det nå.

Hva vi legger vekt på i oppveksten til valpene våre – allerede fra de er tre–fire uker gamle, er viktig å tenke igjennom. Både for en oppdretter, hundekjører som meg og for de som har skaffet seg en valp. For som hos mennesker handler det også for valper om å tilegne seg kunnskap som gir mestrings- og handlingsgrunnlag i forhold til de krav, utfordringer og muligheter senere i livet. For meg er dette viktig – og jeg har med årenes løp skjønt at det er viktigere og viktigere for meg og mitt hundehold. En ting er trygge, glade og oppmerksomme hunder – en annen sak er at det blir så utrolig mye enklere å være hundeeier. Selv med ti stykker!

Lille Jack fire uker gammel. En kjekk liten hannhund som alltid er nysgjerrig.‍