Lopper i blodet, ubetinget kjærlighet og et tonn repetisjoner (Christine Karijord del 4)

Publisert den Mar 09, 2018, oppdatert den Mar 09, 2018

Jeg vet at det er krevende å ha én valp. Mange blir advart om valpetiden, valpebiting, hormoner, ulydighet og alt som hører med. Jeg har seks stykker, og jeg har hele tiden forsøkt å behandle dem likt. Hele tiden forsøkt å gjøre det jeg kan for å gi dem en trygg oppvekst, med mål om å få et hundespann jeg kan trives med og som trives med meg. I dette har jeg hatt fokus på å lære hundene å lære – helt fra jeg skjønte at de var tilgjengelig for kommunikasjon.

Vi deler spannet opp i to femspann og trener i en time - halvannen ca fire ganger i uken. Det skal være jevnt og rolig, og hver eneste treningstur et fokus.

Etter en stund begynte jeg å se individene. Det var ikke alle som responderte likt på treningen når jeg tok dem ut én og én. United som eksempel tok lærdom ekstremt fort med mye energi, mens lille Nicky var litt treigere. Litt mer i sin egen verden, og litt klumsete. Det var når jeg så dette at jeg bestemte meg for å betrakte dem som en «skoleklasse». Gi de den samme undervisningen, men med tilpasset tilnærming. Målet – det var likt, mens metodene mer tilrettelagt.

Valpeflokken er nå ni måneder. Jeg ser allerede at forarbeidet med grunnferdigheter betaler seg, selv om det føles helt håpløst til tider mens hormonene herjer og ungdommene tester grenser.  Likevel har jeg vært fast bestemt på at flokken skal ha med seg selvtillit og trygghet i bagasjen videre, for det er krevende å være konkurransehund, det er krevende å være med på lange løp. Bare det å starte i Alta sentrum sammen med tusen andre hunder, høyttaleranlegg og jublende publikum, eller midt i Røros sentrum før de skal ut på en lang ferd over fjell og vidder, er stressende. Og underveis skal de treffe fremmede veterinærer, publikum, andre hundespann og de skal hele tiden stole på meg som leder i flokken. Og hvordan får man denne tillitten i flokken? Jo gjennom hardt og målbevisst arbeid, oppdragelse og et tonn kjærlighet.

Gjennom turene i fjellet får jeg fantastiske naturopplevelser, og det sammen med flokken. For meg er det viktig at de står stille når jeg ber om det, selv om de er fulle av energi

For der krevende å ha mange hunder. Se for deg ti store energiske trekkhunder som alle løper hver sin vei når de slippes løs, som stresser i hundegården, hyler og skriker når det passer dem, sloss om maten og ikke hører etter når noe blir sagt. Det hadde ikke gått for min del, det hadde ikke gitt meg annet enn frykt heller enn glede.  Derfor har jeg vært bevisst på hva de skal oppleve og hva vi må trene på, slik at vi takler alt dette på en god måte, sammen. Det tar tid, det krever tålmodighet, målrettet miljøtrening, gode rutiner, enormt mange repetisjoner og ikke minst individuell oppfølging med en god porsjon ro og harmoni. Etter mange år med hundekjøring har jeg blitt svært bevisst på én ting: Jeg skal ha en god følelse når jeg er sammen med og jobber med hundene mine.

‍Happy musher selfie - lykkelig hundekjører-selfie!

  Jeg vet ikke om det er alderen, men for tiden har det begynt å skje små «mirakel» slik jeg opplever det. Som i går da jeg endelig kunne slippe hver eneste av unghundene løs fra båsen sin i hundegården når vi skulle på treningstur. I stedet for å «erte matmor» og ta fem, seks runder i hagen, løp bort de rett til bilen, hoppet inn frivillig og jeg var helt målløs av glede over at alle plutselig gjorde dette av fri vilje.  Og det samme skjedde etter treningsturen. Jeg slapp de løs etter å ha tatt av selen, de hoppet inn i bilen – helt av seg selv. For en glede, og så enkelt og tidsbesparende! Det høres kanskje banalt ut, men det er ikke én hund det er snakk om – det er seks unghunder som skjønt hva jeg vil.

Det samme gjelder andre detaljer som jeg lett kunne valgt å overse eller ikke giddet å jobbe med fordi det tilsynelatende ikke gir resultater med en gang og tar tid når man har en stor flokk med trekkhunder. Men alle valpene kan både sitte og ligge på kommando, og jeg har lært dem å legge seg avslappet på siden mens jeg masserer hele kroppen. Målet var å gjøre dem tilgjengelig for massasje og annen restitusjonsbehandling som trekkhunder behøver etter lange løp og mengder trening. Ligger en hund stiv som en stokk under massasje, blir ikke resultatene de samme. Poenget er at jeg har tatt med meg alle utfordringer jeg har kunnet tenke meg til og har opplevd de årene jeg har drevet med løp og hundekjøring, og har deretter jobbet for å tilrettelegge gjennom å påvirke atferd og forsøkt å skape trygghet rundt det valpene kommer til å oppleve når de skal ut i den store verden. I tillegg til å jobbe med de daglige rutinene, slik at det blir enklest mulig og harmonisk i hverdagen.

Det er viktig at unghundene får gode opplevelser når de settes foran sleden. De skal ikke kjøres for tøft, og gradvis økes treningen ettersom de kommer i form.

Et annet eksempel er det å klippe klør. Det går som en lek! Hundene står helt i ro, lar meg holde poten og jeg får gjøre meg ferdig før vi tar en runde med masse kos og godbit. Dette har jeg jobbet med, og det har gitt resultater, det gjør hundehverdagen enklere og det blir trivelig heller en stress å klippe 160 klør. Alt som fort kan oppleves negativt for hundene har jeg forsøkt å gjøre til en positiv opplevelse, og det hjelper – tro meg.

 En annen ting er starten på en treningstur. For det er vanvittig utfordrende å få ti hunder til å være rolig i situasjoner som gjerne girer dem opp, særlig i det øyeblikket de står fastspent foran sleden på tur til å gjøre det de liker aller best – å trekke og løpe. I denne situasjonen forsøker jeg å være bevisst på mitt eget kroppsspråk, og selv om jeg føler meg stresset så forsøker jeg så godt jeg kan å være rolig i bevegelsene, snakke med normal stemme og tar meg gjerne ekstra god tid slik at de blir vant med å vente. For det tar tid å rigge til et spann, og det kjennes fort kaotisk når hundene hyler og skriker, rykker i linene og oppfører seg hysteriske.

‍Gustav (9) er med. Vi kan ha de utroligste mamma-sønn samtaler mens vi er på treningstur. Det viktige er at han er varm og god i sleden.

Og det har vært kaotisk, jeg har følt meg fortvilet – tro meg! Helt til her om dagen da jeg skjønte hva som måtte til: Jeg har en liten kjølebag med snack som jeg gir til hundene når vi er på treningstur. En bag hundene kjenner og vet hva inneholder. Jeg satt baggen midt mellom de to fem-spannene som var salet opp, og jeg fikk hundenes fulle og hele oppmerksomhet. Det ble helt stille. Ingen rykk, ingen som bjeffet eller skrek etter å få løpe. Det var jeg og snacke-baggen som ble fokus. Jeg lot den stå midt på plassen slik at alle hundene kunne se den i ca. fem minutter mens jeg fikset på saker og ting. De bare ventet! Når jeg skjønte at alle fulgte meg, fikk de hver sin kjøttbit. Belønning! Det skal lønne seg å være rolig, og jeg tror av hele mitt hjerte at hver eneste i flokken skjønte at matmor ble glad. De fikk ros og kos og det var den hyggeligste starten på en treningstur jeg noensinne har opplevd. Og tro meg, jeg har vridd hodet for å finne en løsning på denne iveren! Og det har kjentes feil å være «streng» når jeg vet at hundene er glade og ivrige... De vil jo bare løpe og trekke, akkurat det de er avlet for.

 

Jeg tror det er viktig å reflektere over hva hundene vi har skal brukes til, tenke igjennom situasjoner som kan oppstå, finne måter å jobbe fram adferd som gir harmoni, trygghet og en enkel hverdag – uansett om det er trekkhunder, jakthunder eller familiehunder. For det er så utrolig gøy å være på lag med hundene, det er så enormt givende å se at resultater av målbevisst jobbing, repetisjoner og at tanker omkring hundeholdet gir noe tilbake til alle. Jeg lærer hele tiden noe nytt, blir daglig overrasket og føler nå enda større motivasjon – jeg skal klare å få et hundespann som står rolig og venter til jeg sier at de får lov til å løpe, rett og slett fordi de er oppmerksomme på meg. For hundekjøring er ikke bare det å sette hundene foran en slede og kjøre i vei. Det er hardt arbeid med alt det en hund behøver for å ha det bra, bare ganger ti i mitt tilfelle. Og det går fint, alle unghundene går godt i spannet, virker svært lovende og gir meg allerede store opplevelser selv om turene er korte. Jeg tror vi er på riktig vei!

‍Allerede er spannet såpass satt at de finner en jevn flyt. Det er en utrolig følelse å stå bak og se hvordan de arbeider sammen. Jeg mener en trygg og veloppdratt flokk blir et enklere og mer harmonisk hundespann.