Matmor mister kontrollen (Christie Karijord del 7)

Publisert den Jun 20, 2018, oppdatert den Jun 20, 2018

Det hele startet i løpetiden, at begge lederhundtispene mine fikk løpetid samtidig – og nærmest konkurrerte og fyra hverandre opp underveis. Har ikke opplevd maken til brunstperiode i hele mitt liv. Hormonene herjet vilt og damene var ustyrlige – mens de to voksne hannhundene mine var enda verre. De sluttet rett og slett å spise, ulte natten lang, gnagde seg ut av hundekassen jeg bruker som hvileplass på hytta og virket nærmest psykotiske.

Zala og Rexi: Jeg ble virkelig lurt – trill rundt av disse damene. Zala og Rexi, to lederhunder jeg har hatt mye glede av både på løp og i livet ellers.‍

Både Zala og Rexi fikk være inne i denne perioden. Heldigvis handlet konkurransen om hvem som fikk til å ha mest løpetid, og ikke om rang. Damene er verdens beste venninner – og er to helt fantastiske lederhunder sammen.

 

Så etter to uker med blødende og fyrrige tisper innendørs, to lystne og ensporede hannhunder på utsiden, så tok vi turen til hytta slik vi pleier å gjøre hver helg. Der står alle hundene på wire, og når ikke hverandre. Dum og godtroende som jeg var, tenkte jeg at dette ville gå helt fint. Det gikk jo så bra sist helg....

Før jeg fikk blunket kom smarte Zala seg ut av halsbåndet på morgenkvisten. Jeg våknet av i piping og tittet ut av vinduet. Heldigvis – de satt ikke fast. Jeg løp ut og tok henne inn, med godfølelsen av å ha tatt dem på fersken før de laget et valpekull jeg ikke hadde planer om å få. Det har vært heftig nok med seks unghunder i trening det siste året, og jeg følte meg «ferdig med bleieskiftarbeid» for en stund.

 

Neste torsdag da vi kom opp til hytta igjen så tok jeg den mest hysteriske hannhunden inn sammen med oss. Han virket helt satt ut og var ikke seg selv. Tror ikke han spiste på minst fire dager. Ikke snakk om å få i han mat, ham som er så glupsk til vanlig. Ute sto Zala og Rexi med halsbånd med halvstrup, jeg var sikker på at det ville gå helt fint å ha gjengen ute – så lenge versingen Nixon var inne sammen med oss.

 

Tro meg det kan være tøft å få løpetid i en flokk full av superklare hannhunder. Det fikk jeg erfare under Finnmarksløpet i 2017! For da gutta sluttet å spise, gikk også farten og energien radikalt ned. Kontakten med hundene blir helt annerledes. Det oppleves nærmest som et mytteri.

 

Nøyaktig fem dager etter Zalas halsbåndstunt, skjedde det samme igjen – til tross for nye halsbånd som skulle sikre at de ikke kom seg løs. Rexi kom seg på en eller anen måte løs og før jeg visste ordet av det, midt på natten – så sto hun fast i Blake. Samme hannhunden som Zala hadde flørtet med.

 

Jeg måtte gå i tenkeboksen. Skal jeg virkelig kaste meg ut i nok en valpesommer? Skal jeg gi henne en abortsprøyte? Hun er jo åtte år... Likevel, kanskje er dette siste muligheten til å avle på den beste hunden jeg noen gang har hatt? Kanskje, kanskje.

 

Etter paringen roet det seg raskt ned. Jeg bestemte meg for å kastrere de to løpetidshysteriske hannhundene. Som begge sluttet å spise, men som også hadde tilløp til aggresjon seg imellom i denne tiden. Og akkurat det angrer jeg ikke på, selv om tidspunktet på året kanskje var litt dumt. Det ble en ganske lang rekonvalesenstid med gutta innendørs, rett i etterkant av to løpske tisper i stua. For barberte baller og mager kan ikke bo ute når det er vinter. 

Sofagutt: Nixon ble en mye roligere hund etter at han ble kastrert. Han gikk fra å være sur og sær mot andre hannhunder til å bli leken og harmonisk.‍

Etter en tid tok jeg Rexi på ultralyd. Jeg bestemte meg for å ta sjansen og tenkte at hun helt fint ville kunne bære fram et kull til. For jeg hadde hatt henne på såkalt «seniorsjekk» hos Evidensia og hun var i fin form. Der inne så jeg og veterinæren minst fem eller seks bankende hjerter, noe som viste meg liv jeg ikke kjente det var rett å ta vekk.  

 

Jeg bestemte meg for å ta røntgen når hun var lengre på vei. For å være sikker på antallet som skulle komme ut. Det var så fælt sist da hun hadde døde valper i magen uten at jeg visste om det. Vi hadde noen tøffe dager den gangen, Rexi, de nyfødte valpene og jeg.

 

På røntgen viste det seg å være sju eller åtte valper. Og da magen til Rexi vokste, så jeg plutselig til min store forundring at også Zala endret kroppsfasong. Ikke så tydelig som Rexi, men nok til at jeg fattet mistanke om TO VALPEKULL!

 

Jeg fikk panikk, mildt sagt. Regnet på dager og så at de ville få valper med fem dagers mellomrom. HJELP! Jeg ringte til mamma som også driver med hundekjøring og spurte så pent om Zala kunne få ha valpene sine der. Hun sa heldigvis ja..

 

Midt i Rexis fødsel, som varte i 14 timer i ett strekk, med meg som jordmor, så ringer mamma; - Nå har Zala fått sin første valp.

 

På samme dag! Begge to lurte meg trill rundt og presterer å føde på samme dag. Snakker om å synkronisere seg. Ikke bare er det nærmest som å kjøre én hund når de to går i led sammen, de klarer å lage valper på samme måte og deretter føde de på samme dag! Jeg måtte bare le av å plutselig være valpeeier til to kull på sju og fem småtasser, totalt uplanlagt.

En kurv med skatter: En stolt Zala viser fram valpene sine til matmor – gjett om det var en som ble rørt. Faktisk så trillet tårene.‍

 

Zala har tatt mammajobben med stor ro. Klart alt selv med kun tilsyn. Rexi der i mot har vært en heftigere valpemamma å håndtere. Ikke det at hun er vanskelig, hun er visst bare mer sårbar. Den siste valpen måtte jeg ta i mot ute på plenen da den satt fast i fødselskanalen, mens hun tisset. Og nå etter en måned med amming, mens jeg trodde alt var såre vel fikk hun en skikkelig jurbetennelse. De siste dagene har jeg tømt juret hennes jevnlig i timevis.

Tøff tid: Det har vært heftig å oppleve jurbetennelse, et sykdomsbilde jeg ikke ante var så komplisert.‍

Enden på visa er uansett at alle valpene kommer til gode hjem, når de først kom var det bare å gjøre det beste ut av det. Mamma og stefaren min beholder en hannvalp etter Zala, resten er solgt til flinke folk. Fem stykker fra Rexi-kullet reiser til Alta hvorav to kommer tilbake til meg neste sommeren når de er innkjørt og klar til å være med i spannet. To skal til en flott hundekjørerdame jeg kjenner.

 

Konklusjonen er klar: Hundehold er uforutsigbart – det er umulig å ha full kontroll på alt som skjer. Det er vanskelig å styre hormoner på ville veier og det er bare å ta det med et smil, selv om frustrasjonen har meldt seg sterkt gjeldene disse månedene.

Oppdrag sosialisering: Gustav bidrar sterkt til sosialiseringen av valpene, en gave til både dem, meg og fremtidige eiere.‍
Unge lovende: Valper betyr både jobb og utgifter – men også kos, læring og mye glede.‍
Rexi og valpekassa: Nå håper jeg på en rolig sommer, og ikke minst at jeg får sove i egen seng. For det ble et par uker hvor vi faktisk måtte sove i bilen mens Rexi og valpene fikk være på soverommet.‍
En skatt: Til tross for ikke å være planlagt, var det stor lykke å se hvor fine og friske alle valpene ble.‍

 

God mat: God og riktig mat er viktig for både valpemamma og de små. Rexi får en kombinasjon av valpefor, lakseolje og voksenfòret Acana Sport & agility, mens valpene spiser oppbløtt Acana puppy & junior med lakseolje på. Har aldri opplevd en slik vekst og appetitt hos småtasser før! Også valpemamma holder vekta godt.