VI ER I GANG (Christine Karijord del 10)

Publisert den Nov 21, 2018, oppdatert den Nov 21, 2018

I ett år har jeg ikke hatt nok hunder til å kjøre løp. For jeg valgte å ta et år med «pause», for å ta vare på seks unghunder etter superlederen min Rexi.

Likevel har det ikke vært en pause fra det å ha en storhundeflokk. Det har vært opp- og nedturer, gleder og sorger – men størst av alt; stor mestring og tonnevis med læring.

 

Kennelen i dag består av 12 trekkhunder, tre tisper og ni hannhunder. Alle skal trenes for løp, men bare åtte av dem får starte i Altaunder Finnmarksløpet 2019. Det blir spennende å se hvem det blir. Siden seks i flokken er ganske unge, har jeg et håp om å kunne starte med minst fem som har erfaring fra tidligere løp. For det er viktig å ikke gi ungdommene for stort ansvar – jeg vil at de skal vokse på opplevelsene i vinter.

 

Jeg vil bruke denne anledningen til å presentere gjengen. En herlig flokk som jeg har jobbet hardt for, blitt fryktelig glad i og som syneså være en fin og harmonisk gjeng.

 

Først vil jeg fortelle om Rexi (8) som er mamma til de seks unghundene mine. En stor tispe på 30 kilo. En hund som virkelig har vist meg hva en god lederhund gjør både under korte treningsturer, men særlig når det virkelig gjelder. Hun har vært med meg i tykt og tynt de siste årene, og er en svært oppmerksom og arbeidsvillig hund jeg stoler på. Tidvis har jeg tenkt at jeg ikke klarer meg uten henne, men det viser seg at avkommene kan bli like god som mammaen sin når de får mer erfaring... Rexi elsker å komme inn og være sammen med oss mennesker. Hater åbli satt igjen når vi andre drar ut på treningstur. Derfor gjør jeg det jeg kan for at hun skal være frisk og rask nok til å være med denne sesongen. For tiden får hun muskulære behandlinger en gang i uka og jeg bruker mye tid på massasje og bevegelighet. Tror det er viktig å tøye hundene etter trening, at det kan gjøre en stor forskjell i det lange løp.

 

Så har vi United(17 mnd). En langbeint godt pelset, sterk og rask hannhund på 32 kilo, som tidvis virker psykisk uovervinnelig i enhver arbeidssituasjon. Går allerede godt fremst i spannet og spiser mat som et udyr. Han kan være et mareritt når det skal skje noe, bare åpner kjeften og skriker av full hals. Har vært reddnaboene tror jeg forsøker å ta knekken på han enkelte ganger når vi skal på tur, uten at jeg har vært borti gutten. Likevel snill og kjærlig som dagen er lang, rolig i hundegården når han ikke forventer noe og grei med vennene sine.Kanskje det er akkurat han som står på siste sjekkpunkt og skriker for å kjøre videre når de andre er slitne? I så fall lever jeg greit med energien hans, for det kan være gull verdt med en som får med seg resten av flokken i krevendesituasjoner...

 

En annen diger hannhund etter Rexi er Teddy (17 mnd). En vakker skapning som også veier 32 – 33 kilo. Som broren United er Teddy full av energi. Bjeffer gjerne til makkeren i spannet etter at treningsturen har startet, og ofte får han beskjed om å roe seg ned.Stort sett hører han matmor når hun er streng. For Teddy er en ydmyk hund som gjerne legger hodet på skulderen min under kosestund. Også han er sterk som få,rask og ekstremt arbeidsvillig. Matlysten er som en drøm for enhver hundekjører, og jeg har aldri opplevd at han ikke vil spise. Siden Teddy måtte operere øynene sine fordi nedre øyelokk vrengte seg inn mot øyeeplet, og vi måtte vente med den til han var utvokst, så var han mye inne sammen med familien for å kunne gi han dråper i øynene. Derfor har han også blitt en av ungenes favoritt-bamse. Gleden er at også han er et lederhundtalent.

 

Ura (17 mnd) er flokkens minste med en matchvekt på 24-25 kg. Hun er en hvit og elegant tispeetter Rexi. Den førstefødte av valpene som kom. Hun er langbent med et ganglag som imponerer. Pendler fra trav til galopp uten den minste anstrengelse med stram, stram line. Ura er en forsiktig tispe i flokken, men får hun selen på seg – så våkner villdyret og de store hannhundene får passet påskrevet hvis de blir for ivrig. Den siste tiden har hun plagdes med innbilt svangerskap, så det har ikke vært så enkelt å få i henne mat, men det ser ut til at hun holder vekten svært godt for å være unghund, og ikke minst spiser hun godt etter at hun har trent.  Siden Ura er relativt lett, ser jeg ikke bort i fra at hun kanskje er en av ungdommene som får være med på løp hvis matlysten stabiliserer seg. For det er gjerne de små hundene som blir ferdigutviklet først med tanke på skjelett, muskler, sener og som må anstrenge seg minst for å løpe.

 

Kevin (17 mnd) er en silkesvart hannhund på nærmere 27 kg. Han var ganske anonym da han var veldig ung, og jeg så egentlig ikke talentet hans før etterhvert. Da jeg satt han i led ble han fort litt usikker, så jeg droppet det en god stund for ikke å ødelegge selvtilliten hans. Derimot nå går han der framme så det suser etter,tar kommandoer til høyre og venstre, legger seg helt i kanten på veien når han får beskjed, spiser godt, har et fantastisk ganglag og er rask som en antilope. Kevin blir gjerne «sur» på de andre hundene hvis de kommer til mens jeg koser med han, så jeg forsøker hele tiden å ikke komme i slike situasjoner for å ikke «trigge» aggresjon. Dette har hjulpet og det blir mindre og mindre av slike utbrudd. Jeg har stor tro på denne karen, og skulle jeg avlet på en av de ungehannhundene mine nå – står nok silkesvarten fremst i rekken.

 

Nicki (17 mnd)har vært litt etter de andre valpene og senere unghundene i utviklingen. Hun ble gjerne litt fortere sliten, slet litt med dårlig mage og hadde en annen tilnærming sosialt sett til resten i flokken og ville bare leke. Så jeg bestemte meg for å gi henne et ekstra «modningsår» og lånte henne vekk til en hundekjører jeg kjenner godt. Der ble hun «tjuvparet», og fikk abortsprøyte. Da jeg møtte henne under et besøk i kennelen så jeg at hun ikke var i slag,bestemte meg for å ta henne hjem – og vi dro rett til veterinæren. Det skulle vise seg at hun hadde livmorbetennelse, og det endte i en akutt operasjon med fjerning av livmor og hele pakken. I dag har alt grodd veldig fint. Nicki er med som smått i trening og jeg tror opplevelsene hun bærer med seg har satt igang en modningsprosess. For hun virker mer «voksen», og det ser ut som hun tåler trening bedre enn før. Magen fikk vi kontroll på med Canikur probiotika,og skal jeg peke på en årsak – så tror jeg det var antibiotikakuren hun fikk som valp pga at sår på hodet som faktisk forårsaket problemene i tarmen. Ser bra ut så langt. Nick er en stor tispe på 27 kg med masse god pels som spiser godt. Det blir spennende å se utviklingen.

 

Så er det «lille» Jack,den minste av de fire hannhundene etter Rexi, men som ikke er så liten lengre likevel.Med sine 27 kg har han vokst seg til og blitt en riktig flott trekkhund. Han erstødig i hodet, veldig lettlært og er den av to unghunder som har vært med påall trening nå i høst. Jack kan jeg sette hvor som helst i spannet – og får hangå fremst, så bjeffer han av glede de første 500 meterne. Han er litt forsiktigi matfatet, men spiser det han får og holder vekten godt. Det er litte tull medJack, og han er en av de jeg virkelig har tro på. Alltid veldig stram line,alltid med fokus framover og en veldig snill hund i hundegården. Det eneste hanikke er så glad i er å komme ut av hundekassen etter en biltur. Da trenger hanlitt tid før han hopper ut. Og får han kos, så stikker han snuten sin langt inni halsgropa til matmor.

 

Blake er seks år.Jeg kjøpte han for halvannet år siden, og følte jeg fikk en robust hannhund med solide trekkegenskaper. At han i tillegg skulle bli pappa til Rexis andre kull,det hadde jeg ikke drømt om, og heller ikke planlagt. I dag sitter jeg med enda større glede over denne karen som med sine 30 kg alltid er på jobb. Knallsolide poter, en kropp som tåler mye trening, pågangsmot, mye driv og etterhvert også et hode som har vist seg godt egnet for å løpe fremst i spannet. Blake er snill som dagen er lang. Aldri knuffing med noen andre, kjælen og veldig ydmyk. Et hardt «nei» er nok til å sette han helt ut av spill, men likevel er hanknalltøff i selen. Blir alltid fryktelig glad når vi skal finne på noe sammen,og sier ikke nei takk til å komme inn for en tur i sofaen heller. Til neste år får vi to av avkommene hans tilbake til kennelen, det blir veldig spennende.

 

Ghost (6 år) kom til oss i april i år. Da ganske han dårlige klør og spydde under trening hvis han fikk i seg for mye vann. Jeg møtte en utrolig trivelig hund som fort vanthjertene til både firbente og tobente medlemmer av flokken. Etter iherdig innsats, massevis av lakseolje, kjærlighet og stabilitet – så viser det seg at Ghost er akkurat der jeg drømte om å få han. Har vært med på all trening ihøst, har sluttet å spy, har fått fantastiske klør og ikke minst – han har blitt bestekamerat med Jack som han bor sammen med. Ghost veien 25 kilo, er lettløpt og har mye fart i kroppen sin. Han spiser slik superhelter skal, er lett å forholde seg til og er en veldig snill hund i kennelen – aldri tull og tøys, bestandig på jobb.

 

Zevs (7 år)flyttet hit i sommer fra hundekjører Ralph Johannessen. Sammen med han kom også to andre kjekke karer, og tanken bak investeringen var å balansere flokken med godt voksne og erfarne hannhunder. Og erfaring, det er det ikke tvil om at han har. Det tok ikke lang tid før han fant plassen sin i flokken, satt unghundene«på plass» med sindighet og tydelig språk – og ikke minst så vant den storebjørnen på 32 kilo mitt hjerte. For Zevs er snill, kjærlig og harmonisk –likevel hardtarbeidende og ærlig i spannet. Han løper som en travhest i konkurranse, har pels for Nordpolen og jeg har måttet være forsiktig med han når temperaturene har vært for høy. Det blir spennende å se hva han klarer denne sesongen, for han har sine mil i kroppen fra før. Blant annet Iditarod –verdens lengste hundeløp i Alaska.

 

Ask (6 år) er også en av gutta som flyttet til oss i sommer. En litt sær hund som i starten helstl å inne i hundehuset sitt og ville verken kose eller hilse på de andre hundene.Jeg skjønte raskt at han sannsynligvis hadde vondt ett eller annet sted, og begynte intens muskulær og kiropraktorbehandling for å finne en løsning. I dager Ask den som gjerne kommer inn og er sammen med meg på kontoret mens jeg jobber hjemmefra. Han har fått et helt «nytt» ganglag, traver pent og jobber godt i selen. Han er ikke «sur» mer og kommer som et skudd ut av hundehuset når jeg kommer inn i båsen hans. Har blitt ganske knyttet til denne karen på kort tid, og håper av hele mitt hjerte at vi får til å samarbeide denne sesongen.Det er visst noen koder som skal knekkes, men vi er på god vei!

 

Leon (9) er en eldre herremann og den i flokken med den mest imponerende merittlisten. Blant annet har han fullført hele tre Iditarod, og de meste av lange løp i Norge. Haner en skikkelig kosegutt, rolig og ydmyk – men svært arbeidsom og flink ispannet. Farten er kanskje ikke den samme som da han var ung, men han holdergodt tritt med de yngre hundene. Både han, Zevs og Ask har fått muskulære behandlinger, og det har gjort dem godt. Leon bor sammen med Blake, og de to har virkelig funnet tonen – to snille greie karer som gjerne leker sammen når de har overskudd. Det blir også spennende å se om denne karen klarer å være med på både trening og løp en siste sesong. Kanskje to – for jeg har tro på at det å ta godt vare på disse erfarne sledehundene, det gjør at de kan henge med i godt voksen alder. Så lenge de har lyst, er friske og glade.

 

Så får vi se hva vi klarer å få til med denne gjengen. Så langt ser det bra ut, vi er oppe i firemilsturer, alle har fin vekt og virker veldig glad og energisk når vi skal avgårde. Det er bestandig utfordringer når treningsmengden økes og hundene skal trenes og klargjøres for å takle løp som Finnmarksløpet. Men vi har meldt oss på, så da er målet satt – så får vi gjøre så godt vi kan. Heldigvis er Morene produkter med på laget, en stor trygghet med tanke på næring og solid hundefôr.

Valpene mine har vokst opp på Acana hundefôr i tillegg til kjøtt. De har alle blitt store og sterke hunder med sunne kropper og god appetitt.

 

Bildetekster:

 

Valpene for ett år siden: De vokser fort det første året,likevel tar det tid å lære, bli vant med alt livet bringer og trygg underveis.

 

Vi trener fem ganger i uken, har restitusjon mandag ogtirsdag. Da er det foring og hvile som gjelder.

 

Det er bestandig utfordrende å ha mange hunder i en kennel.Da er det viktig at alle går godt overens, at det er tydelige grenser,tålmodighet rundt læring og tonnevis med kjærlighet og kos. Slik tenker jeg.

 

Valpene mine har vokst opp på Acana hundefôr i tillegg tilkjøtt. De har alle blitt store og sterke hunder med sunne kropper og godappetitt.